Friluftsmuseet i Prestfoss
Friluftsmuseet i Prestfoss er den eldste delen av Sigdal Museums anlegg, og forteller om næring og byggeskikk i Sigdal og Eggedal gjennom 300 år. Anlegget rommer 13 antikvariske bygninger og er anlagt som et førindustrielt gårdstun med våningshus, seterbu og driftsbygninger.
Den eldste bygningen er den store låven fra nordre Støvern. Tømmeret her ble felt helt på slutten av 1500-tallet! Det gjør låven til en av Norges eldste bygninger av sitt slag. Store, luftige bruksbygninger som dette sier noe om når samfunnet reiste seg igjen, etter nedgangstidene som fulgte svartedauden på 1300-tallet.
Folkedrakt
«Drakt og tradisjon» er Sigdal Museums nyeste, faste utstilling. Her viser vi utvalgte bunad- og folkedraktplagg fra museets rikholdige samling av eldre tekstiler.
Sigdal-Eggedal, Krødsherad og Flå i Hallingdal tilhører samme draktområde. Det finnes lite dokumentasjon som forteller hvordan draktskikkene var i dette området før midten av 1700-tallet. Imidlertid er det bevart nok draktdeler fra slutten av 1700-tallet til å gi et inntrykk av hvordan folk var kledd ved kronprinsbesøket i 1788. For begge kjønn bestod undertøyet av en lang serk eller skjorte av lin, samt sydde eller strikkede strømper som ble bundet med hosebånd over knærne. Kvinnene brukte stakk, liv og trøye med naturlig midje. Menn brukte knebukser, trøye og vest. Denne drakten har hatt trekk som kjennes igjen fra folkedrakten mange steder i Norge. Drakten både for menn og kvinner hadde karakteristiske ryggsømmer: den såkalte «steglatrøya» for menn og «skjælingstrøya» for kvinner. Begge deler gir dekorative, bølgende folder ved ryggen. Materialene må ha variert etter rang og økonomi. Mange av de eldste plaggene i Sigdal Museums samlinger er sydd av kostbare og ofte importerte stoffer – men så var det da også kun stasklærne som ble bevart!
Laftestasjon for barn
Når museet er åpent kan du benytte deg av vår laftestasjon i Berganstua, en morsom og kreativ aktivitet for både store og små
Eikjebygningen
Oppe i salen i Eikjebygningen glitrer det matt i snirklete gullbokstaver. Det er initialene til lensmann Knut Larsen Eikje og kona Ingebjørg, de som bygde huset på slutten av 1700-tallet. Det finnes rikelig av skrømt og skumle fortellinger i folkeminnet fra Sigdal, og mange omhandler den gamle lensmannen på Eikje.
Det ble sagt at Knut Eikje hadde svarteboka, og at han var en rein mester i å bruke den. I norsk folkelig magi var det vanlig å knyte knuter som en del av det magiske ritualet. Ofte hører vi om hvordan lensmannen «bandt» og «løste» trolldom over folk og fe. Andreas Mørch forteller:
«Det ble borte en bukk for lensmannen Knud på Eikje. Han tok til svarteboka og la til med å mane, men ingen bukk ville fram. Han fikk mistanke til gjeterjenta, at hun ikke hadde hatt bukken med seg heim om kvelden, men hun påstod at hun hadde hatt den med. Det var riktig nok. For bukken var stjålet om natta av en som kunne både løyse og binde, nesten som lensmannen sjøl. Lensmannen ble nå ivrig etter å få oppklart hvor bukken var blitt av. Han visste at hvis det var så at gjeterjenta sa sant, måtte bukken være stjålet. Lensmannen ble ved å mane og binde. Sagnet vil vite at lensmannen denne gangen var nokså forsiktig med knutene på banda sine. Han skjønte at den som hadde stjålet, måtte være like ivrig med å løyse som lensmannen var med å binde, hvis det skulle lykkes ham å gå fri. Nå hendte det at han som hadde stjålet bukken kom til å drikke seg full. I denne tilstand makta han ikke å løyse når lensmannen bandt, og nå var det klart hvem tjuven var. Sagnet vil vite at lensmannen ga ham et merke for livet. Oppi skogen ble han overfalt av noe usynlig, som reiv munnen hans opp på den ene sida like bort til øret».
Vil du vite mer om lennsmannen på Eikje og familien hans, hvordan de levde og hans historier, kan du se en egen utstilling om dette i Eikjebygningen på Sigdal Museum.
Historier fra arkivet
SIGDAL NIKKELVERK
Hvor dagens Sigdal Museum ligger, var det i årene 1974- 79 nikkelverk. Det ble tatt ut nikkelførende magnetkis fra gruver i grågalten, og denne ble kjørt ned til ei smeltehytte på nikkelverket hvor det ble
smeltet om. Nikkelprisene var svært gode på denne tiden, slik at dette var en lønnsom bedrift. Det ble bygget arbeiderboliger ved gruvefeltet og anlagt vei derfra og ned til Prestfoss.
Fra nikkelverket ble det bygget dam over elva og det ble tatt drivkraft fra elva. Det ferdige metallet ble kjørt med hester over til jernbanestasjonen på Krøderen og sendt med toget derfra. I 1877 ble det imidlertid oppdaget store nikkelforekomster i Ny-Caledonia og Canada, og dette medførte sterke prisfall. På kort tid sank prisen til det halve, og det ble vanskelig for Sigdal Nikkelverk å konkurrere. Driften ble innstilt fra 1879.