Soria Moria slott 1900_lauvlia

Th. Kittelsen

Kittelsens kunst

Kittelsen er i dag en folkekjær kunstner som er mest kjent for sine eventyrtegninger, men han jobbet også med akvarell, pastell, maleri, satiretegning og treskjæring. I dag ville vi betegnet han som en multikunstner – som jobbet på mye av den samme måten som dagens samtidskunstnere. 

En rød tråd i Kittelsens kunstnerskap er visualiseringen og problematiseringen av livet som kunstner. Økonomiske problem fulgte ham hele livet og han omtalte seg selv som ”en sultekunstner”. Han hadde også et ambivalent forhold til det å være kunstner. I dagligstua på Lauvlia henger en tegning av eldstedatteren Ingrid, med Kittelsens påskrift: ”Gud beskytte mine børn mot at blive kunstnere.” Dette er noe han ofte skal ha sagt til Inga. I et brev til en venn skriver han da også at det kunne være fryktelig tungt å være norsk kunstner: ”Men”, skriver han, ”det nytter ikke å slå seg til ro med den tanken. En får reise seg og rusle videre. Var jeg ikke så glad i naturen, i hver blomst, i hver bekk – så neimen om jeg orket det. Men naturen er en herlig trøst”. Så bød da også livet som kunstner på mange oppturer for Kittelsen.

Bilde 1 Genialt

Genialt! fra Har Dyrene Sjæl? (1893) Th. Kittelsen

Oljemaleriet Vastroldet fra 1881 er Kittelsens første eventyrillustrasjon. Dette var en medvirkende årsak til at han, sammen med Erik Werenskiold, ble engasjert av Peter Chr. Asbjørnsen til å illustrere hans Eventyrbog for børn, bind 1-3. Det er gjennom disse illustrasjonene at de fleste av oss kjenner Kittelsens kunst. Kittelsen er blitt kalt Norges fremste trolltegner og ifølge dikteren Jan Erik Vold hadde ikke Norge blitt Norge uten Kittelsen”. Kittelsen har fått æren for å vise oss hvordan de norske trollene ”virkelig” ser ut - enten vi finner de i fjellet, i skogen eller i sjøen. Så har da også Kittelsens troll vært inspirasjon for mange senere fremstillinger av troll – som i den norske filmen Trolljegeren.

Bilde 2 Vasstrollet

Vastroldet som levede af bare Jomfukjød (1881) Th. Kittelsen

Kittelsens humoristiske verk, der han kombinerer dyrefabelens forkledning med et satirisk og lekent blikk på samtiden, står i dag som en mindre kjent side av Kittelsens produksjon. I ettertid har imidlertid serien Har Dyrene Sjæl?  fra 1893 blitt løftet opp som et av hovedverkene i hans humoristiske og satiriske tegneproduksjon. I denne serien, som består av 22 penn- og akvarelltegninger, fremstiller Kittelsen småborgerskapet i form av gresshopper, padder, snegler og mus og ironiserer over alt fra kunst og moral, erotikk, svermeri, matstrev, ungemas, forbrytelser og slagsmål. Kittelsen ga dyrene menneskelige egenskaper lenge før Walt Disney og Gary Larson. Og som psykiateren Finn Skårderud skriver er ikke det implisitte retoriske spørsmålet i disse bildene om dyrene har sjel, men hvor dyrisk den menneskelige sjelen er.

Bilde 3 Generende familieforhold

Generende familieforhold fra Har Dyrene Sjæl? (1893) Th. Kittelsen

Da Kittelsen kom til Sigdal hentet han mye inspirasjon fra bygdefolket som han tegnet både artig og til dels ironisk. I selvbiografien Folk og Trold (1911) skriver han: ”Hvor mange rare folk vanket der ikke på Lauvlia”. Sevat var en av disse, som nok var en kjær familievenn på Lauvlia. I Sigdal fant Kittelsen også inspirasjon til oljemaleriet Grautkjærringene. Her fremvises den gamle skikken med å bringe barselmat og i et intervju med Aftenposten i 1904 uttalte Kittelsen at han ble fengslet av det seremonielle ved slike opptog av høytidskledde koner.

Bilde 4 Sevat

Han Sevat, farvel (1907) Th. Kittelsen

Bilde 5 Grautkjerringer

Grautkjærringer (1904) Th. Kittelsen

I det samme intervjuet uttalte Kittelsen at det gjerne var lyse naturskildringer som kom til ham under tiden i Sigdal. Her arbeidet Kittelsen ofte i sakte medium – som tegning og akvarell – noe som ga ham god tid til refleksjon under arbeidets utvikling. Perioden på Lauvlia var helt klart med på å gjøre han til den store skildreren av stemningslandskap, noe en blant annet ser med akvarellen Ekorn i flukt. Om dette verket skriver dikteren Jan Erik Vold at Kittelsen viser oss hvordan poesi kan gis liv også utenfor ordene.

Bilde 6 Ekorn i flukt

                        Ekorn i flukt (1906) Th. Kittelsen

Under tiden på Lauvlia ble fjellet Andersnatten, som han beskrev ”som et veldig troll”, en gjenganger i Kittelsens produksjon. Dette var et motiv han fortsatte å male også etter at han flyttet fra Lauvlia. Han arbeidet med dette motivet i ulike medium, men oljemaleriet fra 1903 er det som regnes som hovedverket blant disse. I 2020 satt dette maleriet ny rekord i det norske kunstmarkedet da det ble solgt for hele 14 millioner kroner.

Bilde 7 Andersnatten

Andersnatten (1903) Th. Kittelsen

I tillegg til nyromantikkens lyse sider, undersøkte Kittelsen også dens mørke og dystre sider - i form av forfallstemninger. Dette ser en særlig i Kittelsens bok Svartedauen, som han fikk inspirasjon til å fullføre i Sigdal og som ble utgitt i 1900. Boka består av 15 prosalyriske dikt, illustrert med 45 svart-hvitt-tegninger. Her fremstiller Kittelsen pestsmitten i form av kjerringa ”Pesta” som bærer på en sopelime og en rive. Feier hun med limen kommer alle til å dø, bruker hun riven vil noen overleve. Svartedauen er ikke bare ansett som Kittelsens hovedverk, men står også igjen som noe av det mest nifse i norsk kunsthistorie. 100 år etter sin død er de fleste kunstnere glemt, men Kittelsen appellerer fremdeles bredt. I de senere tiårene har deler av Kittelsens billedunivers blitt løsrevet fra det nasjonsbyggingsprosjektet det tidligere er blitt tolket innenfor og har engasjert et publikum som tolker frem en annen Kittelsen. Flere norske metalband, som Satyricon og Solefald (som også har hentet navnet sitt fra et Kittelsenverk) har brukt Kittelsens illustrasjoner på platecoverne sine. I 2013 lånte dessuten Kittelsenmuseet på Blaafarveværket ut verk til den franske utstillingen Altars of Madness som stilte ut black metal-kunst.

Bilde 8 Svartedauen

Fra Svartedauen (1900) Th. Kittelsen

Tidslinje Kittelsen

1857: Kittelsen blir født i Kragerø 27. april

1871-4: Flytter til Arendal og går i urmakerlære. Diderich Aall i Arendal oppdager Kittelsens talent og betaler for hans senere utdannelse i Kristiania og München

1874: Blir kunststudent ved Wilhelm von Hannos tegneskole i Kristiania og får undervisning hos Julius Middelthun på Den Kongelige Tegneskole

1876-80: Reiser til München og blir student ved Kunstakademiet

1880-1: Bor i Kragerø om vinteren

1881-2: Bor i Kristiania og leier atelier i ”Pultosten” Peter Chr. Asbjørnsen engasjerer ham og Erik Werenskiold å illustrere sin Eventyrbog for børn, bind 1-3

1882-3: Avtjener verneplikt, mottar Statens kunstnerstipend og reiser til Paris

1883-7: Reiser tilbake til München og arbeider med flere illustrasjonsoppdrag bl.a. Eventyrbog for børn, bind 1-3. Hans kollegaer og venner i Norge samler inn penger for å få ham hjem til Norge.

1887-9: Følger sin søster Thea og svogeren Immanuel Schøyen til Skomvær i Lofoten. Her fullfører han Fra Livet i de smaa Forholde (1889-90), Fra Lofoten I og II (1890-91) og Troldskab (1892)

1889:  Besøker Christian Skredsvig på Fleksum. Bor på Gopledal nær Larvik. Treffer Inga Kristine Dahl (f. 1869), de gifter seg og flytter til Skåtøy ved Kragerø

1891: Familien kjøper hus i Hvitsten i nærheten av Ingas hjemby Drøbak

1893: Lengre arbeidsreise til Jomfruland. Første separatutstilling i Florasalonen i Kristiania

1894: Besøker familien Skredsvig i Eggedal. Kunstmesenen Olaf Schou kjøper Jomfruland-serien og gir den til Nasjonalgalleriet

1896: Familien flytter til Sole. Her fullføres Svartedauen, som ble påbegynt to år tidligere

1898: Familien kjøper tomt på Lauvlia

1899: Familien flytter til Lauvlia

thumbnail_Bilde til Tidslinje Kittelsen

1905: Merker tegn på sykdom som han sannsynligvis hadde fått i tiden i München

1907-8: Arbeidsreiser til Rjukan og Notodden i forbindelse med oppdraget et Fossens eventyr for Sam Eyde og Norsk Hydro

1908: Utnevnes til Ridder av St. Olavs-orden

1909: Familien flytter fra Lauvlia til Huseby (ved  kunstnerkolonien Ekely i Kristiania)

1910: Det niende barnet, Helge, blir født

1911: Stortinget bevilger Kittelsen kunstnerlønn på 1600 kr. Utgir selvbiografien Folk og Trold

1912: Familien flytter til Jeløya utenfor Moss. Utgir Løgn og forbandet digt

1914: Kittelsen dør 21. januar, 56 år gammel

1948: Inga dør, 80 år gammel

thumbnail_Huset forside_Lauvlia

Inga og Theodor Kittelsens hjem

Kittelsen traff Inga Kristine Dahl i 1889, da han bodde på Gopledal nær Larvik. Det skal ha vært kjærlighet ved første blikk og de handlet raskt: De møttes i juni, forlovet seg i juli og giftet seg i august. I ettertid skal da også Inga ha sagt at Kittelsen ikke likte lange forlovelser. Inga ble omtalt som ”den perfekte kunstnerhustru” og var da også en viktig del av familiebedriften. Det at Inga fikk beholde Kittelsens kunstnerlønn etter hans død vitner om dette.

Bilde 9 Forlovelsesbildet

Forlovelsesbildet fra 1889

Etter at de giftet seg flyttet de til Skåtøy ved Kragerø. Kittelsen skriver:Vi ville være alene, hun og jeg. Og vårt første hjem var et bitte lite hus på Skåtøy”. I 1891 kjøpte de så et hus i Hvitsten i nærheten av Ingas hjemby Drøbak. Mens de bodde der besøkte de kunstnervennen Christian Skredsvig som hadde bosatt seg høyt oppe i Eggedal - i Hagan. Kittelsen skal ha blitt bergtatt av den vakre, uberørte naturen og det spesielle lyset i Sigdal og bestemte seg for å flytte. Skedsvig fikk snart ordnet et husvære til familien Kittelsen på den gamle lensmannsgården på Sole der de bodde i tre år. Men selv om de fant seg godt til rette der, hadde de hele tiden en drøm om å bygge sitt eget hjem. En sommerdag i 1898, da Inga og Theodor kom luntene med hest og skranglekjerre bortetter veien på oversiden av tomten fikk de øye på en vakker bjørkeli, omfavnet av Båneberget, Norefjell, Eggedalsfjella og Andersnatten. De hoppet ut av kjerra og Kittelsen skal ha utbrutt: ”Å – den som hadde eid en slik liten flekk. (…) På den haugen der mellom bjerkeløvet skulle jeg ønske at jeg kunne bygge vårt hus.” Og slik ble det – ifølge familiefortellingene var det Inga som forhandlet frem kjøpet av denne tomta - som Kittelsen umiddelbart ga navnet Lauvlia. Da familien flyttet inn på Lauvlia i 1899 hadde de fem barn og ytterligere tre skulle bli født her. Inga var gravid med det niende barnet da de flyttet.

Lauvlia var det eneste huset Kittelsen fikk bygget og han tegnet både atelieret og peisestua selv. Atelieret, som er det største rommet i huset, var et rom Kittelsen verdsatte svært høyt. I Folk og Trold skriver han: ”Jeg er svært glad i det lille atelieret mitt – dette er første gang at jeg har fått mitt arbeidsværelse i fred og ro etter eget Hode (…) det vandret mange bilder og tanker ut fra det lille atelieret”.

atelierbilde 10

Fra ateliervinduet så Kittelsen Andersnatten som skulle bli en gjenganger
i hans produksjon.
Som han skriver vandret det
mange bilder og tanker ut fra det lille atelieret”.

thumbnail_Bilde 11 Peisestua

I peisestua ser en flere eksempler på Kittelsens
egne utskjæringer og malte motiv.

Lauvlia og Sigdal går inn i en større kunsthistorie. Hjemmet skulle nemlig få stor betydning for kunstnere på slutten av 1800-tallet. Mens tidligere generasjoner av forfattere og kunstnere var reisende mennesker, ble det nå viktig med et fast holdepunkt i tilværelsen. Gjennom hjemmet skapte  ikke bare kunstnere på denne tiden trygge rammer for arbeidet, men også et bilde av hvordan de ville bli oppfattet - av samtiden så vel som fremtiden. Så var det heller ikke bare Skredsvig og Kittelsen som ble bergtatt av den vakre, uberørte naturen og det spesielle lyset i Sigdal. Sommeren 1888 reiste Skredsvig, som da bodde i Bærum, sammen med vennene Harriet Backer og Gerhard Munthe på studietur til Eggedal. Under denne sommeren i Eggedal malte disse kunstnerne noen av sine mest kjente verk. Mens Skredsvig malte Idyll, malte Backer Lekseoverhøring i Eggedal og Munthe Aften i Eggedal.

thumbnail_Bilde 12 Idyll

Idyll (1888) Christian Skredsvig

thumbnail_Bilde 13 Lekseoverhøring i Eggedal

Lekseoverhøring i Eggedal (1888) Harriet Backer

Bilde 14 Aften i Eggedal

Aften i Eggedal (1888) Gerhard Munthe

Selv om familien planla å bo på Lauvlia resten av livet, ble det ikke slik. Til tross for at Kittelsen arbeidet hardt og fikk solgt en god del av sine verk, var økonomi et stadig tilbakevendende problem. I tillegg begynte han å merke tegn på sykdom. Til sin store sorg måtte de selge sitt kjære Lauvlia i 1909 - etter bare 10 år - noe Inga beskrev som ”at hjertet ble revet ut med røttene”. Kittelsen døde i 1914 og vendte aldri tilbake til Lauvlia. I Folk og trold skriver Kittelsen om gode stunder på Lauvlia:

Gleden var stor da det første solstreif atter viste seg i peisestuen etter de mørke vinterdagene. Den lille flyktige solflekken lyste muntert på den brune bjelkeveggen. Det var livets korte lykke mellom de store, store skygger.”