Hodeplagg til skjælingsdrakta fra Sigdal-Eggedal, Krødsherad og Flå.
Klær er identitetsmarkører som forteller hvem vi er, og hvem vi ønsker å vise oss som – men våre moderne, masseproduserte klær sier ikke lenger noe om lokal tilhørighet. Før den industrielle revolusjonen var dette annerledes, og ulike bygdesamfunn hadde sine særegne draktskikker.
Den gamle kvinnedrakta fra Sigdal-Eggedal er ei såkalt skjælingsdrakt, som har navn etter de stivede «skjælingene» i ryggen på livet og trøya. Denne drakta ble også brukt i Krødsherad og i Flå i Hallingdal, som tilhører samme draktområde. I dag brukes skjælingsdrakta kun som bunad ved spesielle anledninger, men så seint som på midten av 1900-tallet fantes det eldre kvinner som brukte drakta til hverdags.
Det var klare regler for sømmelig bekledning, og en av de viktigste var at voksne kvinner aldri viste seg barhodet. Det best kjente hodeplagget til skjælingsdrakta er den vesle lua som kom i bruk på 1800-tallet. Til hverdags var de enkle og uten pynt, men til stasbruk kunne de være små kunstverk – sydd av brosjerte silkestoffer eller fint brodert med roser og ranker. Skulle en kvinne være riktig flott kledd måtte hun «knite kjerringhugu», med et stort silketørkle foldet rundt lua og knytt med en stor sløyfe i pannen. Da hørte det med lange hake- og nakkebånd av silke.
Knite kjerringhugu! viser hodeplagg til skjælingsdrakta fra Sigdal Museums samlinger. Utstillingen vises i Galleriet i perioden 16. juni til 11. august.
