Våre tjenester
Labromuseene skal bevare og videreutvikle det gamle kulturhistoriske området på Labro. Her ønsker vi å tilgjengeliggjøre informasjon knyttet til kraftstasjonens tilblivelse og drift, i tillegg til andre opplysninger om Labro som industristed.
Historier fra arkivet
Labro kraftstasjon
Norsk Vassdragsmuseum ble offisielt åpnet av forskningssjef Per Einar Faugli i NVE med H.K.H. Kronprins Haakon Magnus til stede i juni 2000. Museet er lokalisert i Labro kraftstasjon. Denne kraftstasjonen er tegnet av Herman Major Backer og var ferdig i 1910. Den ble bygget av Labro Træsliberi, men ble raskt kjøpt av Drammen kommune som drev den videre gjennom Drammen Elektrisitetsverk.
I januar 1994 raste langveggen og taket i maskin-salen på kraftstasjonen. Eieren, Drammen Kraft AS (nå EB Kraftproduksjon), måtte da ta stilling til hva man ønsket å gjøre med bygningen. Valget stod mellom å rive eller å gjenreise bygningen. Det var uansett ikke lenger aktuelt å bruke kraftstasjonen til kraftproduksjon og man fant derfor at fremtidig bruk av bygningen var begrenset til museal virksomhet.
I et samarbeid mellom Drammen Kraft og Lågdalsmuseet fant man at området og kraftstasjonen var godt egnet til et vassdragsmuseum. Etter at finansiering var på plass ble det besluttet at bygningen skulle gjenreises.
Labromuseene blir til
Etter at Labromuseene, Norsk Vassdragsmuseum og Numedalslågens
Fløtningsmuseum ble åpnet i 2000, ble Labromuseene utvidet med
Norsk Vegmuseum Labro i 2002.
Etter 2002 er det også etablert følgende virksomheter på Labro:
Labro-kaféen og Labro Atelier. Høsten 2006 ble det også etablert en
kunstorganisasjon på Labro, under navnet Labro Art. I 2008 plantet godseier Thomas Fearnley Labros nye tuntre ”Fearnley-eika” i Labroparken (publikums aktivitetsområde).
Labrostallen ble restaurert til kunstgalleri i 2009 og åpner 2010
offisielt som et kunstgalleri for profesjonelle kunstnere.
NRK Radio på Labro
I august 2012 laget NRKs Øyvind Arntzen radioprogram om tømmerfløting på Labro. I programmet medvirker Even Tråen og brødrene Bård og Dag Engelstad, som alle hadde sommerjobb som tømmerfløtere i studietiden.
Programmet kan du høre her på NRK radio.
Natur og kultur
Forhistorien
Menneskene inntar dalen
De første folkene i dalføret kom fra kysten og trakk som streifende familiegrupper etter hvert helt opp til vidda. Dette skjedde for minst 8000 år siden etter at vidda var blitt isfri. Det kom også fangstfolk til vidda fra fjordene i vest. De samme menneskene som fanget sel og fisket i fjorden jaktet kanskje også på rein og ryper i fjellet. I den perioden som vi kaller steinalderen skiftet klimaet flere ganger, fra tørt innlandsklima til mer fuktig i eldre steinalder og så til tørrere igjen i den yngre steinalderen. Endring av klimaet kan være en av faktorene som førte til utviklingen av jordbruket. Det er i den yngre steinalderen at vi ser de første spor etter husdyrhold og jordbruk i Norge.
Jernet
Jernalderen tok til omkring 500 f.v.t. På denne tida var klimaet blitt hardere. Grana kom til Østlandet og fortrengte etter hvert den varmekjære lauvskogen. Ordet bonde kommer av det gammelnorske buandi, dvs. boende. Selv om noen hadde slått seg ned ved faste boplasser alt ved slutten av bronsealderen, var det særlig i jernalderen de fleste gårdene ble anlagt. Med jern som redskapsmateriale ble jordbruket mye enklere: sigder og ljåer av jern kunne slipes og skar kornet så mye lettere. Snart lærte nordmennene selv å utvinne metallet fra myrmalm. I motsetning til bronsen som bare nådde fram til overklassen, ble jernet etter hvert allemannseie. Kjemisk oppløst jern blir i slik myr oksydert til myrmalm. Dette er råstoffet til den eldste jernproduksjonen i landet.
Bygdeborger
En bygdeborg ligger gjerne på et sted som fra naturens side er vanskelig tilgjengelige. Hvis det finnes steinmurer, er disse bygd på de mest tilgjengelige områdene av borganlegget. Bare i Norge finnes det nesten fire hundre bygdeborger. Tre av dem ligger i Sandsvær: Borjar’n ved Evju, Tjuvberget ved Hvam og Tjuebørje ved Borge. Hvis borgene har vært i bruk på samme tid, kan det se ut som om borgene er deler av et større forsvarssystem for bygda.
Natur og dyreliv
De fire store
Skrim-traktene var lenge en av bjørnens faste tilholdssteder på Østlandet. Den faste bestanden ble utryddet rundt 1920, men fortsatt kan det år om annet være mulig å finne spor etter streifende bjørn. Dette er gjerne hannbjørner som leter etter binner. Ulven har i likhet med bjørnen ikke lenger noen fast bestand i vårt dalføre, men streifdyr kan forekomme. Jerven er knyttet til fjellviddene og følger gjerne reinsdyrflokkene. Nå er den blitt mer sjelden på Hardangervidda. Gaupa er det eneste av de store rovdyra som har fast tilhold i Numedal og Lågendalen. Det er nå årlig jakt på gaupe i dalføret.
Hardangervidda
I 1981 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet. I tillegg ble deler av vidda gjort til landskapsvernområde. Striden var lang og hard, kraftverksplaner og grunneierinteresser stod mot dem som arbeidet for at de sentrale delene av vidda skulle bli nasjonalpark. Lågens kilder ved Nordmannslågen og Bjørnesfjorden ligger i hjertet av nasjonalparken.
Numedalslågen – Natur og Kultur
Langs vassdraget finner vi både fast fjellgrunn og løsmasser. Den faste fjellgrunnen består av tre hovedtyper: grunnfjell, avsetningsbergarter og vulkanske bergarter. Disse bergartene er av svært forskjellig alder.
I avsetningsbergartene kan vi flere steder finne fossiler, bl. a. trilobitter som levde for omkring 400 millioner år siden. Oslofeltet er et nedsunket område av jordskorpa, som strekker seg fra Telemark i sør til Mjøstraktene i nord. Det krysser Lagendalen like sør for Labro. Feltet er verdenskjent for de voldsomme omveltningene som skjedde for 280-225 millioner år siden. Grottene nord for Skrimfjella er blitt dannet før eller under siste istid. Bevergrotta er f.eks. minst 50 000 år gammel. Vannet har løst opp de kalkrike bergartene og dannet hulrom. Her finnes bl.a. en bestand av små blinde krepsdyr, grottemarflo.
Berggrunnen har avgjørende betydning for plante- og dermed også dyrelivet. I det såkalte, som krysser Lågendalen sør for Kongsberg, finner vi lagdelte avsetningsbergarter som skifer og kalkstein. Disse er bløtere enn grunnfjellet, og har opp gjennom tida forvitret og blitt til god jord, gjerne rik på kalk. Mange sjeldne planter er avhengig av kalk i jordsmonnet. Orkideer som søstermarihand og marisko er slike planter.